by:Larm - ryggslikking for viderekomne

8.-10. februar 2007: Trondheim er vert for "årets musikkbegivenhet", bransjetreffet by:Larm, mediefolket, musikkfolket, kritikerne, produsentene, platepraterne, radiovertene, musikk- programmene, de engasjerte, de ekstravagante, de spesielle, de opptatte, og de generelt bare
smålig musikkinteresserte samler seg i en iskald ubåtbunker i byens pønkerstrøk for å feire at Norges musikkbransje er mer variert og mer profilert på så lenge man kan huske, og ikke minst, møkkarrangementet by:Larm fyller 10 år. Akkurat som det var noe å feire. Hva er min rolle i dette? Studentøkonomien har tvunget meg nederst på rangstigen, nederst i det bedritne musikkhierarkiet av know-it-alls: Jeg er frivillig.

Akkurat, en frivillig er en av dem som er villig til å fryse ræva av seg, sulte og slite i opptil 14 timer daglig for å se en stakkarslig konsert og mingle seg med de riktige folka. Vi er parasitter, men vi er en av de gode parasittene, nemlig de som snylter, men som gjør noe for å få lov til å snylte. Det er egentlig en god ordning når en ikke har andre alternativer, men på årets by:Larm har alt som kunne gått galt, gått galt. Ihvertfall for de frivillige, som har blitt hardt rammet av dette. Informasjonssammenbrudd. Ingen har fått den informasjonen de trenger, eller har krav på å få, ingen vet hvor de skal være, ingen vet hva de skal gjøre, ingen vet hvem de skal spørre, og det vet ingen av de overordnede heller. Ikke får man kontakt med noen som kanskje vet noe om hvor man kan henvende seg for å få vite hva man egentlig ikke burde ha sliti for å få vite uansett, og alt er et salig kaos. Jeg fikk merke dette særdeles godt. Jeg meldte meg på by:Larm av én grunn. Mine venner i Monomen skulle spille, og jeg anså det som en gylden sjanse for å se dem (de har en tendens til å spille på steder hvor jeg er for liten til å komme inn - eller på steder som får Trondheim til å bli en geografisk kuriositet i forhold). Det som da skjer, er at jeg ber om fri på fredagen, kommer til rett tid på torsdag.. og får beskjed om at jeg har fri, og må jobbe på fredagen! Heller ikke er det noen som kan fortelle meg hvorfor det har blitt sånn, og hvorfor jeg ikke kan få bytte - fredag hadde de tilogmed for mange frivillige vakter, så vi ble surrende rundt for å gjøre ingenting.

Uansett, forholdene var mye bedre da jeg kom på fredagen. På tross av at vaktlistene enda ikke
var sendt på mail, ingen visste hvor de skulle eller hvem de skulle være med, at temperaturen lå mellom 15 og 20 minusgrader, viste staben en ydmykhet det står respekt av - og de etterkom våre ønsker så godt de kunne. Jeg forklarte min situasjon, og fikk faktisk fri til å se Monomennene i aksjon. Og godt var det, for maken til strålende konsert skal du lete lenge etter. Så her kommer vi til det morsomme. Under konserten la jeg merke til ei søt jente som stod litt lenger bortenfor meg, og ikke nok med at jeg syntes det var noe kjent med henne, hun så ut til å lure på hvem jeg var også. Etter konserten kommer hun bort til meg, og lurer på om vi ikke har møttes før. Haha, nei, i grunnen ikke, med mindre man anser myspace for å være et sted man "møtes". Den søte jenta viste seg å hete Elvira, og hun var den nye kjæresten til Tobias, datatrommeansvarlig eller hva det er for noe, i Monomen. Vi gikk da på felles mission for å finne gutta, og det hele endte med et gledelig gjensyn med de glade gutter fra Sørumsand, i samme by som jeg ble kjent med dem for snart fire år siden. Min halvtimes pause ble nesten to timer lang, og jeg var sikker på at vaktansvarlige kom til å halshugge meg, men den gang ei. Eneste som skjedde var at jeg beklaget at jeg var sen, og de sa "Var det en bra konsert?", og etter det fikk jeg en klem fordi jeg var så "søt der jeg stod og trippa i lykkerusen min". En god konserts virkning på en ivrig musikkentusiast bør ikke undervurderes.

by:Larm har vært en særdeles kjølig opplevelse, og jeg er inneforstått med at bandene undergår særdeles ugunstige forhold og avtaler for i det hele tatt å spille her. Utrolig at noen gidder, bare for å komme til en kald by, med et muggent rom på et stygt og trekkfullt vandrerhjem, uten honorar eller noen form for kompensasjoner underveis. Og hvis det i det hele tatt er snakk om penger og honorar for å gjøre to konserter på tre dager, er det å måtte dra på seminarer for å få tre stempler på et kort.... det er tragikomisk. Allikevel, one day to go, and one party for the volunteers to overcome, og noe sier meg at å sende meldinger med min englandsfarende, øldrikkende, strippeklubbelskende kamerat Geir hele natten var en dum idé. Allikevel, alltid så kos å snakke med ham, og det står vel egentlig litt respekt av at vi klarte å holde en smssamtale gående i over 14 timer.

And just for the record: Jeg har sett Monomen, 120 days, Jaqueline, Torch (han miniskuløse, tettøyde og tydelig sosialt tilbakestående gitaristen spyttet på publikum!), SuperJupiter, New Violators, blitt sjekket opp av han skinna fyren i Gatas parlament, gått rett på Kim Ljung, preika med kulturministeren, blitt intervjuet av p3 om det logistiske kaoset som har hersket (eller, på godt norsk, snakka dritt om ledelsen på direktesendt radio. Håper ingen av dem leser den bloggen her), møtt en hel del gamle kjente, og nye kjente... Ja, og for den som ikke trakk den slutningen automatisk: JA, jeg ligger langt etter med studiene! Det går seg alltid til...

På gjensyn, gjenhør eller gjenles eller hva det nå blir.... Jeg skal nå jobbe for å overleve nok en lang kveld. Heia pils til mellom 10 og 20 kr halvliteren!!!